Kunsten har alltid vært en arena for det ekte, det rå og det usagte. Den kan provosere, trøste, glede og vekke tanker. Men i dag ser vi en økende forventning om at kunstnere skal være «nøytrale», at de skal holde seg unna politikk og samfunnsdebatt. Hvorfor? Er vi virkelig så redde for å bli utfordret? For at kunsten skal si noe som kan gjøre oss ukomfortable?

Dette kravet om nøytralitet er en faretruende utvikling. Når vi ber kunstnere om å unngå politikk, ber vi dem samtidig om å gi opp noe av det mest grunnleggende i kunstens natur: friheten til å uttrykke hva som helst, på hvilken som helst måte. Å kreve at kunst skal være nøytral er som å be en ild om å slutte å brenne. Det strider mot kunstens vesen.

Gjennom historien har kunst vært en stemme for de stemmeløse, et speil for samfunnet og en kraft som utfordrer makten. Picasso malte Guernica som et rasende rop mot krigens grusomhet. Frida Kahlo brukte sine malerier til å utforske identitet, smerte og kjønn. I Norge utfordret Christian Krohg samfunnsnormene med sitt maleri Albertine. Disse kunstnerne tok ikke på seg nøytralitetens maske – og nettopp derfor fikk verkene deres betydning.

Men betyr dette at all kunst må være politisk? Absolutt ikke. Kunsten er like viktig når den gleder, inspirerer eller skaper skjønnhet. Noen kjøper kunst fordi de elsker hvordan den ser ut, fordi den treffer noe dypt personlig i dem. Det er ikke mindre verdifullt enn kunst som roper om endring. Kunsten trenger ikke alltid å utfordre oss for å ha verdi.

Poenget er at kunsten må få være fri. Fri til å provosere, fri til å være vakker, fri til å være meningsløs, og fri til å være meningsfull. Når vi forsøker å begrense kunsten til én funksjon – enten det er ren estetikk eller ren politikk – gjør vi kulturen fattigere. Vi frarøver oss selv muligheten til å oppleve hele spekteret av hva kunst kan være.

I en tid hvor samfunnet blir mer polarisert og debatten hardere, er denne friheten viktigere enn noen gang. Kunst som utfordrer våre oppfatninger kan skape dialog, få oss til å reflektere og til og med endre oss. Samtidig kan kunst som gir oss glede og skjønnhet være en nødvendig pause fra en ellers krevende hverdag. Begge deler er nødvendig. Begge deler er verdifulle.

Når vi krever at kunsten skal være ufarlig og «nøytral», risikerer vi å miste noe dyrebart: muligheten til å forstå oss selv og verden rundt oss. Kunsten er et speil. Hvis speilet bare viser et pyntelig og ufarlig bilde, er det ikke lenger ekte. Det blir en løgn vi forteller oss selv for å unngå ubehag.

Vi må forsvare kunstens rett til å være uforutsigbar, rå, vakker, provoserende eller alt dette på en gang. Vi må anerkjenne at kunstens styrke ligger i dens mangfold, i dens evne til å være alt fra et stille landskap til et rop om rettferdighet. Når kunsten får være fri, vinner vi alle – som kunstnere, som publikum, og som samfunn.