Når kultur og kunst blir et luksusgode for de med tykkest lommebok

Kultur og kunst skal være noe som samler oss, inspirerer oss og gir oss et felles språk. Men i dag er vi på vei mot en virkelighet hvor kulturopplevelser føles som en luksus – en luksus kun de med råd og kulturell trygghet har tilgang til. Så hva skjer når billettprisene stiger og kunstgalleriene føles som eksklusive klubber for de få?

Vi ser det allerede: Teaterbilletter til 700 kroner. Kunstutstillinger med inngangspriser som svir i lommeboka. Konserter som koster mer enn en ukes matbudsjett. Festivaler hvor de økonomiske barrierene gjør det umulig å delta. De som sliter med å få endene til å møtes, har sjelden mulighet til å ta del i dette fellesskapet. Og hvem føler seg velkommen når kulturen blir en klubb hvor du trenger både penger og sosial kodekunnskap for å delta?

Det handler ikke bare om penger. Det handler også om hvilke stemmer og perspektiver som får plass i kulturen. Når kunst- og kulturtilbud blir styrt av private velgjørere og kommersielle interesser, risikerer vi at prioriteringene blir skjevt fordelt. Kunst og kultur som utfordrer og gir rom for nye perspektiver, blir nedprioritert til fordel for det kommersielle og «trygge». Hvor blir det av stemmene fra dem som ikke har økonomisk makt, men som har noe viktig å si?

Kultur og kunst er ikke pynt. Det er verktøy for å forstå oss selv og samfunnet rundt oss. Når tilgang til kultur begrenses av økonomiske og sosiale barrierer, blir vi et fattigere samfunn. Ikke bare økonomisk, men mentalt og kreativt. Vi mister fellesskapet, dialogen og de nye idéene som kultur kan skape.

Så hva skal vi gjøre? Vi trenger mer offentlig støtte, rimeligere billetter, og flere gratis arrangementer som er åpne for alle. Vi trenger kunst og kultur som reflekterer mangfoldet i samfunnet, ikke bare perspektivene til dem med tykkest lommebok.

Kultur og kunst skal ikke være et luksusgode. Det skal være et fellesgode – et sted hvor alle, uansett bakgrunn, føler seg velkommen.

Er vi klare til å åpne dørene? Eller skal vi la kulturtilgangen forbli for de få?